Innlegg

Hva er egentlig en rotfylling?

Til tross for moderne metoder og tilnærmet smertefrie behandlingsformer er det fortsatt mange som forbinder det å skulle gå til tannlegen med, om ikke direkte smerte, så i hvert fall med en viss form for ubehag. Mye av dette ligger nok mer på det psykiske plan enn det fysiske, og i de aller fleste tilfellene er denne frykten totalt ubegrunnet.

Derimot er det å gå regelmessig til tannlegen blitt en nødvendighet for de fleste av oss, om ikke annet bare for å fastslå at alt er som det skal være. Hvilket det som regel også er.

Men iblant må tannlegen til med ytterligere behandling enn bare en undersøkelse, og blant de behandlingene som har ord på seg for å være særdeles smertefulle finner man den så mye omtalte rotfyllingen. Ikke bare høres den skummel ut, den har et snev av mystikk og frykt over seg, og skrekkhistoriene florerer blant de som har gjennomført en slik behandling.

Hva er årsaken?

For at det skal bli aktuelt å gjennomføre en rotfylling er det visse kriterier som må legges til grunn først. Tannlegene utfører ikke dette for moro skyld, da det er både komplisert og krever en del utstyr for å få det til.

Den hyppigste årsaken til at det må utføres en rotfylling er som regel en såkalt tannmargsbetennelse. Tannmargsbetennelser oppstår hovedsakelig i to versjoner, en akutt og en kronisk, som begge kan gi smerter i forskjellig grad. Akutt tannmargsbetennelse gir gjerne sterkere smerter på et tidligere tidspunkt enn den kroniske, som heller gir ømhet med stadig økende smerter over tid.

I begge tilfellene er det snakk om betennelse i tannmargen som befinner seg i rotkanalen i tennene, og som kan spre seg videre ut i vevet som omgir tannen og i benvevet tannen er festet til i kjeven. Tannmargsbetennelse er infeksjonsbetinget og forårsakes av bakterier som kommer til i tannmargen. Enten via åpninger i tannkjøttet eller gjennom hull i tennene.

Komplisert behandling

For å utbedre en tannmargsbetennelse er det flere måter det kan gjøres på. I enkelte tilfeller kan det holde med betennelsesdempende medikamenter, litt avhengig av mengden bakterier og betennelse. Nytter ikke dette, må det en rotfylling til.

En rotfylling utføres kort fortalt på den måten at tannlegen går inn til det betente vevet, enten i tannmargen eller tannkjøttet, og simpelthen fjerner dette. Har man utpreget tannmargsbetennelse hvor nervesystemet er dødt eller skadet, vil man nesten ikke merke behandlingen som utføres. Heller ikke uten bedøvelse. Dog er bedøvelse vanlig, og settes i de aller fleste tilfeller.

Etter å ha kommet inn til de betente partiene inne i rotkanalen fjernes disse med en helt spesiell type filer beregnet til dette. Under denne behandlingen benyttes det sterilt utstyr og det skylles hyppig med bakteriedrepende væske for å forhindre at eventuelle bakterier overlever behandlingen, og for å forhindre at nye kommer til.

Når all betennelse og eventuelt dødt vev er fjernet fylles rotkanalen med et materiale som både virker antiseptisk og forseglende slik at ikke nye bakterier kommer til på et senere tidspunkt. Avslutningsvis restaureres overflaten av tannen med en krone eller regulær fylling som ved behandling av hull i tennene.

Hva er revisjonsbehandling?

En gang iblant hører man ordet revisjonsbehandling i forbindelse med rotfyllinger, og dette betyr i korte trekk at behandlingen til en viss grad må gjøres om igjen. Årsaken til dette kan være flere, men vanligvis er det hvis det oppstår nye bakteriekulturer i vevet omkring tannroten, eller det kan være mistanke om at forseglingen ikke enten er gjort godt nok eller på annen måte har løsnet.

Dette er heldigvis svært sjelden og langt fra så omfattende å rette på som selve behandlingen var.

Akkurat når det moderne mennesket ble bevisst sin egen hygiene hva munnhule og tenner angår vites ikke med sikkerhet, men historiske funn fra både Kina, India og den arabiske kulturen tyder på at disse var veldig bevisste hvor viktig det var å holde både tenner og munnhulen så ren som mulig til enhver tid. De første funnene stammer fra flere tusen år tilbake, og selv om de er svært enkle i form, har de vist seg minst like effektive som mange av dagens tannhygieneprodukter, om enn betraktelig enklere i utforming.

Når kom de første tannhygieneproduktene?

Blant de første tannhygieneproduktene finner man helt enkle utgaver hvor det er noe så enkelt som en kvist, helst fra et mangotre, hvor den ene enden legges i vann til oppbløtning slik at fibrene skiller seg som på en børste, hvoretter denne enden benyttes til å børste tennene. Dette fjernet effektivt matrester og annet som satt mellom tennene og kunne forårsake forråtnelse og bakterievekst i munnhulen.

Araberne derimot brukte araktreet, som i utgangspunktet ble behandlet på samme måte som mangotre, men hadde noen flere fordeler da det ikke bare inneholder garvesyre og soda, men også astringerende stoffer som kan være med til å motvirke blant annet betennelser.

Faktisk var god munnhygiene så viktig i den arabiske verden, at både profeten Muhammed og hans etterfølger, kalif Abu Bakr, la så mye vekt på nettopp dette at det til sist ble en viktig del av det islamske religiøse ritualet i middelalderen.

Når kom de første tannbørstene?

De første tannbørstene slik vi kjenner dem i dag begynte man så smått å se tegn til på slutten av 1400-tallet, og også her var det kineserne som var først ute. Riktignok hadde de hatt avansert tannbehandling og pleie i godt over tusen år allerede, men nå kom altså tannbørsten med grisebust påsatt en flat trepinne, spesielt beregnet til å børste tennene med.

I den vestlige verden lå man betraktelig langt etter hva tannpleie angår, og i motsetning til hva mange tror, så var det spesielt blant overklassen det var vanligst med dårlige tenner og tannløshet. Blant almuen var dette faktisk mindre vanlig, noe som sannsynligvis hadde med et sunnere kosthold å gjøre. Grovere brød og ikke noe sukker i maten bidro til sitt, da de lavere klassene ikke hadde råd til slikt da det var for en luksusvare å betrakte. Å knaske kandisert frukt var forbeholdt de rike, noe som da også gjenspeilet seg i tannråte og andre problemer i munnhulen.

Tannskader

Blant noen av de mest kjente personene fra noen hundre år tilbake i tid finner man for eksempel Frankrikes kong Ludvig XIV som etter hvert måtte trekke så godt som alle tennene sine på grunn av råteskader. Det samme med Napoleons kone Josephine som skal ha vært en usedvanlig vakker kvinne, men som også slet med stygge og manglende tenner. Hun ble derimot kjent for sitt «mystiske» smil med lukket munn, hvilket nok var på grunn av at hun ikke ønsket å vise tennene sine.

USA første president, George Washington, var også kjent for sine dårlige tenner, og etter sigende skal han ha eid ikke mindre enn fire forskjellige gebiss. Et som var laget av elfenben, et som var laget av hjørnetennene til en flodhest, et av gull og til sist et som var laget av mennesketenner.

Dessverre for presidenten var ikke passformen all verden, og det sies at da den berømte maleren Gilbert Stuart skulle male et portrett av presidenten, fylte han munnen hans med bomull slik at ansiktet skulle virke mer naturlig og ikke sammensunket i fasongen.

Så neste gang du ser et maleri fra 1700 eller 1800-tallet av en eller annen kjent person, så legg merke til om munnen er åpen eller lukket. Sannsynligvis er den det sistnevnte, og nå vet du hvorfor.

Portfolio Items