Tenner og overtro

Vi kjenner vel alle til tradisjonen med å legge nyfelte barnetenner enten i et glass vann eller under hodeputen, hvor de så på magisk vis omdannes til klingende mynt, gjerne hjulpet litt på vei av tannfeen. Akkurat hvor denne tradisjonen stammer fra vet man ikke med sikkerhet, men den blir beskrevet allerede i tidlig middelalder, og har sannsynligvis ingenting med feer å gjøre i det hele tatt.

Nevnt i Eddasagaen

Allerede de gamle nordmennene i sagatiden gjorde mye ut av den nyfødtes første tann, og utbruddet var en familiebegivenhet som har satt sitt preg på skikker vi fortsatt kan finne rester etter den dag i dag.

Den lille eieren av den nye tannen fikk ofte en tanngave, et såkalt «tannfé». Det kan ha vært et sverd, en liten ring eller, som blant rike mennesker, en slave, og da helst født samtidig.

I en av Eddavisene, «Grimmesmaal», blir det fortalt at Frøy fikk Alvheim i tann, og Haakon jarl skulle ha fått sin slave, Kark, på samme måte, og som vi vet drepte Kark til sist jarlen.

Gårder og navn på kuer

Det er også kjent fra middelalderen at hele gårder ble gitt bort på denne måten, og rester av disse skikkene eksisterer fortsatt i flere bygder i blant annet Østerdalen og Telemark. Noen steder gir de barnet en ku, og kua får samtidig ofte et navn som passer til anledningen. Tann Rosa er et eksempel på et slikt «tanngavenavn», og som en kuriositet kan det nevnes at slike kunavn fortsatt finnes også der skikken ikke lenger er kjent eller praktiseres.

Blant finnene i nord får barnet ofte et lam med horn eller et reinsdyr når den aller første tannen bryter frem, og det finnes fortsatt spor etter denne skikken også på Island og i de nordlige delene av Sverige.

Tenner som status

Til tross for middelalderens dårlige tannhelse skulle man faktisk tro at det å ha sine egne tenner i behold ville være en form for statussymbol i seg selv, men slik var det ikke. Det var betraktelig større status å ha falske tenner, enten i form av gebiss, som faktisk i høyere kretser var en populær konfirmasjonsgave(!), men det aller beste var å ha gulltenner. Gulltenner var tegn på stor rikdom og velstand, samtidig som det var lett å se at eieren var en holden person med mange midler. Ulempen var at man dessverre var betraktelig mer utsatt for overfall, i verste fall kunne man bli drept for gulltennene sine.

Tidlige gebiss

Mange gebiss ble produsert av dyretenner, men også mennesketenner ble benyttet. Alt ettersom hva som var mest praktisk, og ut fra hva man til enhver tid hadde tilgjengelig. Hvis kjøperen var veldig rik kunne man også kjøpe tenner som fortsatt satt i munnen på andre mennesker, og ikke rent få slaver måtte bøte med tennene sine til fordel for en rikmanns gebiss. Vi kan bare forestille oss hvilke lidelser enkelte slaver måtte gjennomgå, ene og alene fordi noen hadde kjøpt tennene deres til bruk i gebiss. Videre kan vi med skrekkblandet fryd tenke oss hvor ekkelt det må ha vært å få trukket tennene ut på døde mennesker, for så å selv putte dem i munnen i form av et gebiss.

Heldigvis er det ikke slik lenger, og gebiss i dag blir laget spesielt for hver enkelt munnhule av materialer som både er egnet og tilpasset dette. Dog vil det vel være det enkleste å unngå behovet for gebiss, eller løstenner generelt, noe regelmessige tannlegebesøk vil definitivt kunne bidra til å forebygge. Og for ikke å glemme tannpussen. Det enkleste er gjerne det beste, og god tannhygiene starter hjemme.